Når folk ser meg, ser de kanskje først rullestolen. Men det de ikke ser, er alt det andre – alt det som gjør meg til meg. Jeg er en ungdom som elsker hest, klatring, shopping og svømming. Jeg har drømmer, ambisjoner og venner. Jeg går på videregående, planlegger helgeturer og har en hverdag fylt med aktivitet. Jeg er mer enn du tror.

Aktiviteter og helgedrømmer

Når jeg har fri, finner du meg ofte i stallen. Jeg rir og steller hest, og har med meg assistent – Vi fordeler oppgaver ut fra hva vi kan og hva som trengs. Hesten er trygg, og jeg kan gjøre alt. Jeg har drevet med hest hele livet og svømming siden jeg var to år. Det er en del av meg.

Jeg elsker også å dra på kafé, restaurant og shopping – helt vanlige ting, som gir meg glede og frihet. En drømmehelg? Kanskje en tur til Sverige eller Danmark med assistenten min. Jeg har bursdag i januar, og det hadde vært fantastisk å få en reise i gave. Det handler ikke om store ting – det handler om å få være ungdom, på mine egne premisser.

Skole – på lik linje

Jeg går på videregående, linjen for salg, service og reiseliv. Det går ganske greit – som for alle andre. Favorittfaget mitt er programfag – det jeg har valgt selv.

På skolen har jeg ikke BPA, men en miljøveileder som hjelper til. Det er ikke alltid denne personen er til stede, og da får jeg ikke samme oppfølging. Overgangen fra ungdomsskolen var tøff – lengre dager, mer krevende. Men nå har jeg lærere som ser meg, som spør hvordan jeg har det. Det betyr mye.

Jeg har kjent på utenforskap, mobbing og håpløshet. Fra 5. trinn og gjennom ungdomsskolen var det mange kamper. Jeg følte meg usynlig. Ett tiltak på slutten av barneskolen – å få gå i klasse med vennene mine – hjalp litt, men ikke nok. Jeg husker en tur til Vitensenteret, der lærerne satt ved ett bord og barna ved et annet da vi skulle spise lunsj. Jeg satt alene i en time uten at noen brydde seg. Det gjør noe med deg.

🧡 BPA – frihet og vennskap

BPA har endret livet mitt. Før måtte jeg spørre foreldrene mine om alt. Nå kan jeg si til assistenten min hva vi skal gjøre. Det gir meg frihet. Det gir mamma pusterom – hun har vært både mor og assistent, og det har kostet. Nå er hun i 100 % jobb, og jeg får være ungdom.

Assistentene mine er ikke bare hjelpere – de er venner. De fleste er mellom 20 og 30 år, og vi gjør ting sammen. Jeg får være med på aktiviteter, dusje, skifte klær, dra på turer. Jeg bestemmer selv. Den viktigste delen av dagen er når BPA kommer – da kan jeg gjøre det jeg vil.

Men det er også krevende. Jeg hadde 31 timer i uka, nå er det redusert til 29. For mange virker det kanskje som en liten justering – to timer mindre BPA i uka. Men for meg er det forskjellen på å kunne være med på en aktivitet, eller å måtte bli hjemme. Forskjellen på å få dusjet etter en lang dag, eller legge seg uten. Hver gang det skal gjøres nye vedtak, må jeg igjen forklare hvorfor jeg trenger hjelp – som om jeg må bevise at livet mitt er verdt å leve på mine egne premisser. Det er slitsomt. Det tærer.

BPA handler ikke bare om praktisk hjelp. Det handler om frihet. Om verdighet. Om å få være ungdom, med drømmer, venner og hverdager som gir mening. Jeg skulle ønske flere forsto det – at BPA er nøkkelen til et liv som ligner ditt

Mer enn du tror

Jeg blir inspirert av folk som Pia og Trygve fra Team Pølsa. Pia har CP og bruker rullestol, Trygve har overvunnet en stor frykt. De viser at man kan få til ting folk ikke tror. Det gjør jeg også – hver dag.

Så neste gang du ser meg, håper jeg du ser mer enn rullestolen. Se hestejenta, klatreren, svømmeren, ungdommen som drømmer om helgetur og elsker kafébesøk. Se meg – hele meg.